Hanne Lerche Raadal ble medlem av programstyret i CLIMIT i 2019. – Arbeidet er givende fordi det både gir svært god innsikt i alt som foregår av forskning og utvikling for å håndtere CO₂, samtidig som vi i styret legger føringer for forskningsinnsats fremover gjennom forslag til revisjoner av programplanen. For meg som jobber mye med utvikling av forskningsprosjekter, har det også vært interessant å få innblikk i organisering og arbeidsdeling mellom CLIMIT, Gassnova og Olje- og Energidepartementet på dette feltet.

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– Stadig oftere! I NORSUS utvikler vi kunnskap og metoder for bærekraft i samfunnet, der vi sammen med bedrifter og offentlige aktører kartlegger og reduserer miljøbelastninger. For egen del har jeg jobbet mye med miljødokumentasjon og optimalisering av produkter og prosesser på energi- og avfallsområdet, spesielt vindkraft, vannkraft og biogass, samt forbrenningsanlegg. Våre miljø- og bærekrafts vurderinger er basert på livsløps-metodikk (LCA), som vi også ser er anvendelig og viktig for oppdrag inn mot verdikjeden for CCS og CCUS. Det gjelder når vi for eksempel skal vurdere netto gevinst av å fjerne CO₂ direkte fra atmosfæren, en teknologi som ennå er i sin spede begynnelse. Det trengs helhetlige analyser av verdikjedene til de nye systemene man ønsker å bygge opp. Analysene må inkludere energiforbruk og andre faktorer som har betydning for ulike typer miljøpåvirkninger, slik at man får frem den totale miljøpåvirkningen fra systemene som sammenlignes. Dette er viktig for videre beslutningsprosesser.

Hun er medlem i programstyret i CLIMIT

Hanne Lerche Raadal er sivilingeniør fra NTNU og doktorgrad fra NMBU med klimautslipp fra kraftproduksjonssystemer, og i denne forbindelse sporing og krav i miljørapportering, som tema. Hun startet i 1996 som forsker ved Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS), tidligere Østlandsforskning, og har siden 2020 vært instituttets forskningssjef. Raadal er også førsteamanuensis II ved NMBU, der hun underviser ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning.

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– CLIMITs rolle har vært og må fortsatt være å sette fart på innovasjon og utvikling av fremtidsrettede løsninger, basert på grundig dokumentasjon. Realisering av fangst, transport og lagring av CO₂ i Langskip-prosjektet er i så måte et godt eksempel på CLIMIT-programmets viktige funksjon som fødselshjelper. Men samtidig må CLIMIT også kunne bruke penger på prosjekter som i utgangspunktet virker å ha noe for seg, men som viser seg ikke så smarte likevel. Forskning og utvikling handler om å finne ut av ting, også å ekskludere idéer som ikke har livets rett. Det bør man finne ut av så tidlig som mulig – før det er gjort unødvendig store investeringer. Slik kunnskap blir derfor nyttig for å komme videre på et område av vital betydning for verden og menneskeheten.  

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling fremover – hvor er gapene?

– Den siste revisjonen av programplanen innebærer at innsatsen blir mer fokusert mot teknologiutvikling som kan bidra til reduksjon i risiko og kostnader i fullskala fangst- og lagringsprosjekter som er på beddingen. Det er en riktig prioritering gitt de betydelige utslipps-kuttene industrien må levere frem mot 2030. Samtidig må det også være rom for forskning på nye fangstmetoder og forretningsmodeller. Jeg mener også det er positivt at samfunnsvitenskapelige problemstillinger relatert til hvordan klima- og andre miljøproblemer håndteres blir ivaretatt i programmet, samt at hydrogenproduksjon kombinert med CO₂-håndtering, DAC og verdien av å fange biogent CO₂har fått økt fokus. Det grønne skiftet handler ikke bare om teknologi i seg selv, men også hvordan man kan utvikle gode forretningsmodeller for karbonreduksjon og -fjerning, herunder bruk av BECCS (Bioenergy with carbon capture and storage), CDR (Carbon Dioxide Removals) og tilsvarende, basert på helhetlig dokumentasjon. 

– Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– CLIMITs rolle er å stimulere til forskning og utvikling som skaper de teknologiene Norge og verden trenger for å lykkes med karbonfangst og -lagring som virkemiddel i klimakampen. Vi er kommet et stykke på vei, men skal programplanen oppfylles kreves sterk innsats i minst fem år til.

Men jeg vil også utfordre de samfunnsøkonomiske miljøene til å bidra med kunnskap om hva satsingen på CCS innebærer av verdiskaping for det norske samfunnet. 

Eystein Leren har vært medlem av programstyret i CLIMIT i fem år og gleder seg over at teoretisk kunnskap om hvordan CO₂ skal håndteres settes ut i industriell praksis.

– Arbeidet i programstyret er en meget god utkikkspost for å følge med på utvikling av teknologier for håndtering av CO₂ og CCS-prosjekter i full skala, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Styret gir dessuten faglige anbefalinger til Gassnova, Norges Forskningsråd og Olje- og energidepartementet om strategi og retning på programplanen, som det selvsagt både er interessant og meningsfullt å påvirke. Jeg vil også trekke frem at styrearbeidet tilrettelagt med gode saksgrunnlag fra sekretariatet, som med hensyn til tidsbruk gjør oppgaven overkommelig i en ellers travel hverdag.

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– Ammoniakk produseres ved hjelp av hydrogen og nitrogen. Hydrogen som brukes i prosessen blir tradisjonelt fremstilt fra naturgass, og restproduktet CO₂ slippes ut i atmosfæren. Ammoniakken kalles da «grå». Dekarbonisering av ammoniakk har derfor lenge stått på agendaen av miljømessige årsaker, men for oss i Yara Clean Ammonia er poenget også å skape bærekraftig forretning fra null-utslipp ammoniakk. For hvis CO₂-utslippene fra prosessen blir fanget og lagret (CCS), blir sluttproduktet «blått». For å bli «grønt» må det fremstilles gjennom elektrolyse av vann med fornybar energi. Vår oppgave er derfor å utvikle nye segmenter i ammoniakkmarkedet i tillegg til gjødsel; blant annet som drivstoff til skip, som kraftkilde der ammoniakk benyttes til produksjon av strøm, samt til langdistanse transport av hydrogen. I alle de nye segmentene er det kun lav- og null-utslipp ammoniakk som gjelder.

– I arbeidet med å utvikle produksjon av blå og grønn ammoniakk ser vi på flere CCS-prosjekter både i Nordsjøen og i USA. Igangsettelsen av Langskip er i så måte vært svært viktig for videre utvikling av industrielle løsninger som blant annet kan ivareta våre og andre aktørers behov for deponier.

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– CCS er en teknologi og verdikjede som skal sikre overgangen fra det fossile til et samfunn basert på fornybar energi. CLIMIT har i så måte vært et viktig instrument for forskning og utvikling både i tidlig fase og for industrinære prosjekter. Når CCS nå realiseres som industri i full skala, vil det åpenbart avdekkes behov for mer effektiv og kostnadsreduserende teknologi som støtter opp under disse satsingene. CLIMITs relevans vil fortsatt være høy hvis programmet defineres til i hovedsak å fylle dette behovet. Jeg opplever lite uenighet i programstyret om at dette bør være den strategiske retningen for CLIMIT fremover.

Han er medlem i programstyret i CLIMIT

Eystein Leren (59) er Cand. scient. (M.Sc.) i kjemi fra UiO og bedriftsøkonom fra Handelshøyskolen BI. Han har i mer enn 25 år jobbet med prosjekter og forretningsutvikling innen gassteknologi i Norsk Hydro og Yara. I 2019 ble Yara Clean Ammonia etablert som datterselskap, der Leren har en sentral rolle i utvikling av nye markeder og industrier for grønn ammoniakk, med fokus på drivstoff til skip og energiapplikasjoner.

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling fremover – hvor er gapene?

– I prinsippet alt som kan føre til akselerasjon i prosessene for investeringer i karbonfangst og -lagring i industrien til en så lav kostnad som mulig. Risikoen ved å deponere CO₂ i geologiske formasjoner er etter mitt skjønn liten, men ytterligere dokumentasjon av sikkerheten i reservoarene vil likevel være viktig for å få opp tempoet i satsingen på CCS.

– Så har vi i programstyret i noen år både ønsket og etterlyst mer forskning på de samfunnsmessige virkningene av CCS, med andre ord hvilken betydning denne satsingen vil ha for verdiskaping og sysselsetting i Norge. Det er gjort en samfunnsøkonomisk analyse av Langskip i begrenset omfang. Men vi trenger å vite mer – ikke minst for at både politikere og folk flest skal skjønne hvor viktig og betydningsfull denne innsatsen er, både for klimaet og for vår felles velferd. Kanskje har CLIMITs utlysninger ikke vært tydelige nok for å adressere dette behovet. Derfor benytter jeg anledningen til å utfordre de samfunnsøkonomiske fagmiljøene til å utarbeide gode prosjektsøknader som gir oss den kunnskapen og de analysene vi trenger.

– Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– Lykkes vi med å stimulere til forskning og teknologiutvikling basert på erfaringer fra fullskala-prosjekter både i Norge, Europa og USA, vil CLIMIT-programmet fylle en viktig misjon også i årene som kommer. For CCS-industrien blir prosesslæring uhyre viktig fremover.

Kilde: Horisont Energi (EURONEXT: HRGI)

CLIMIT har støttet CCS-arbeidet til Haugaland Næringspark

Infrastrukturen er allerede på plass i området, med tilgang til fiber, elektrisitet, vann og kloakk, og et stort havnebasseng med dyphavskai ideell for Errai-prosjektet. CO₂-terminalen vil motta CO₂ fra både europeiske og norske kunder, blant annet fra den planlagte CO₂-terminalen i Rotterdam havn.

For mer informasjon om Errai-prosjektet (på engelsk)

Olje- og energidepartementet oppnevnte tidligere i år Jan Gabor som medlem av programstyret i CLIMIT, og han deltok på sitt første møte i oktober. – Det var både hyggelig og svært motiverende å få denne henvendelsen og jeg gleder meg til å gjøre en innsats, sier programstyrets ferskeste medlem.

– Det jeg tror blir mest interessant er å komme tett inn på hvordan myndighetene og de ulike fagmiljøene tenker om håndtering av CO₂, og å sette meg inn i mange kompetente søknader om støtte til teknologiutvikling. Så for meg vil dette vervet innebære svært mye og nyttig læring.

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– I Mo Industripark installeres nå et pilotanlegg for fangst av CO₂, der vi skal kjøre en testkampanje over seks måneder med røykgass fra Elkem Rana og SMA Mineral. Prosjektet, som støttes av Gassnova gjennom CLIMIT-Demo, benytter teknologi fra Aker Carbon Capture, og blir det første i sitt slag i verden for utslipp fra smelteovner i metallindustrien. Prosjektet skal gi nødvendig kunnskap for å kunne gå videre i arbeidet med planlegging av et fangstanlegg og lagring av CO₂ i full skala. Prosjektet vurderer også mulige koblinger mot CCU, altså bruk av CO₂ som råvare i industrielle prosesser.

– Det jobbes også med et prosjekt for å benytte hydrogen i forbindelse med at Celsa Armeringsstål bygger en ny emneovn som skal fase ut CO-gass og redusere CO₂-utslipp med 60 000 tonn årlig. Ved å erstatte fossil energi med grønt hydrogen på valseverket i industriparken er selskapet dermed i rute med å nå sine klimamål om 50 prosent reduksjon innen 2030, og nullutslipp i 2040.

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– Det korte svaret er at CLIMIT må bidra til å realisere teknologiløsninger som gir vesentlig reduksjon i utslipp av CO₂. Målet om 50 – 55 prosent lavere utslipp i 2030 er svært utfordrende, og derfor må vi sikre treffsikker bruk av de midlene CLIMIT disponerer.

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling framover – hvor er gapene?

– Min oppfatning er at CLIMIT i noe sterkere grad må prioritere nasjonale satsinger på fangst av CO₂. Det innebærer å gi støtte til teknologiutvikling som er viktig for å realisere prosjekter som er under planlegging. Det blir viktig å identifisere hvor i disse prosjektene det tekniske kan forbedres, ingen utslippspunkter er helt like og det er høy grad av innovasjon og teknologiutvikling i hvert enkelt tilfelle. CLIMITs rolle er å stimulere til teknologiutvikling, men for å realisere utslippsreduksjoner i industrien som monner må det statlige virkemiddelapparatet bli tilført ressurser som er store nok til å sikre at gryteklare prosjekter faktisk lar seg gjennomføre. Det er her jeg ser det største gapet når det gjelde å nå de krevende nasjonale målene for reduksjon av utslipp.

–  Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– Behovet vil være stort for å skape løsninger for lagring av CO₂ som teknisk er tilpasset de enkelte store utslippspunktene i Norge. For de av disse som ligger ved kai vil systemer for transport og lagring i utgangspunktet være enklere å få til enn for de som ikke har slik plassering. Men uansett bør lagrings-aspektet stå sentralt for CLIMIT i årene som kommer. Samtidig bør det også sees på løsninger som kan bidra til etablering av fangstanlegg på alle type lokasjoner i Norge, hvor deponi kanskje ikke er den eneste løsningen.

Sveinung Hagen kom inn som medlem i programstyret i 2016. – Det mest interessante er de diskusjonene vi har når vi overfor Gassnova, Norges Forskningsråd og myndighetene skal anbefale profil og retning for prosjekter som skal støttes av CLIMIT. Jeg tror nøkkelen for å lykkes med CCS fremover er kommersialisering og standardisering av løsninger som industrien ser seg tjent med å ta i bruk, og at forskningsmiljøene derfor må stimuleres til å utvikle anvendelig teknologi både for de store og de litt mindre fangst- og lagringsprosjektene. Jeg opplever at det i programstyret er stor grad av enighet om dette.

Han peker i den sammenheng på at utviklingen av teknologien som skal benyttes til fangst av CO₂ på Heidelberg Materials’ sementfabrikk i Brevik er det enkeltprosjektet som gjennom årene har mottatt mest støtte fra CLIMIT. – Dette er teknisk krevende og bidragene fra CLIMIT har vært helt avgjørende for at prosjektet nå blir realisert, fremholder han.  

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– I de siste 15 årene har CCS vært mitt fokus i Equinor. Utgangspunktet var at selskapet i 1996 startet fangst og injeksjon av CO₂ i forbindelse med gassproduksjonen på Sleipner-feltet med svært gode resultater, og et ønske om å gjøre CCS til et forretningsmessig satsingsområde. Min rolle ble å drive geologisk forskning og utredning, inntil jeg for to år siden ble rådgiver i enheten som jobber med å utvikle markedet for lagring. I fjor kunngjorde Equinor en ambisjon om at vi innen 2035 skal lagre 15 – 30 millioner tonn CO₂ årlig, først og fremst i Nordsjø-bassenget.

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– CLIMITs rolle er å bidra til å bygge bro med teknologi som nå tas i bruk for å realisere fangst og lagring av CO₂ i full skala, og til morgendagens mer effektive løsninger. Både FNs klimapanel og IEA er helt tydelige på at klimamålene ikke blir nådd uten avkarbonisering både i industrien og i produksjonen av energi, i tillegg til CDR (carbon dioxide removal) teknologier. Men skal vi lykkes krever det enda mer og intensiv forskning og utvikling av ny teknologi, som er CLIMITs «hjemmebane».

– Så mener jeg CLIMIT også har en viktig oppgave med å støtte forskning på CCS i et samfunnsmessig perspektiv. Vi trenger blant annet å vite mer om hvilke holdninger som gjør seg gjeldende i befolkningen om CCS som fenomen og virkemiddel i klimakampen, og om potensialet for sysselsetting og verdiskaping. Med slik kunnskap i bakhånd vil det være lettere å forebygge mulige konflikter rundt prosjektene, og å forbedre regulatoriske rammeverk for blant annet sikkerhet ved lagring av CO₂ i geologiske formasjoner.

Han er medlem av programstyret i CLIMIT

Sveinung Hagen har doktorgrad i geologi fra UiT – Norges arktiske universitet og arbeider som rådgiver for CO₂ lagring i Equinor. Han startet i selskapet på kontoret i Harstad i 1999. Etter åtte år i prosjekter med leting og utvinning av olje og gass på norsk sokkel og i Midtøsten, skiftet han i 2007 arbeidsfelt til CCS samtidig som daværende Statoil fusjonerte med olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro. Han fikk forskningsoppdrag blant annet på området CO₂ lagringsintegritet for å verifisere tilfredsstillende sikkerhet ved lagring i geologiske formasjoner, før han i 2020 gikk over i stilling som rådgiver i Equinors forretningsenhet for CCS.

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling framover – hvor er gapene?

– CLIMIT må fortsatt må stimulere forskning og utvikling av teknologier som reduserer kostnadene ved CCS. Jeg mener også det er relevant at forskere ser grundig på hvordan en voksende industri for CCS kan benytte infrastruktur som olje- og gassnæringen etter hvert vil etterlate seg. Det er også nødvendig med tillit til teknologien, og der spiller forskningsmiljøene en viktig rolle som uavhengig aktør.

– Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– Det har skjedd mye gledelig de siste årene når det gjelder håndtering av CO₂. Men det er viktig å understreke at vi fortsatt har en vei å gå, både med fangst, transport og lagring av utslipp fra industrien, og å utvikle teknologier som fjerner CO₂ og andre klimagasser fra atmosfæren. Det må med andre ord fortsatt satses på forskning og innovasjoner som gir oss nye verktøy, både nasjonalt og gjennom internasjonalt samarbeid, særlig inn mot EU. Jeg ser også behov for prosjekter som løfter samfunnsrelaterte problemstillinger, inklusive forretningsmodeller som er viktige både for politikere, myndigheter og folk flest.

Siden 2011 har Standard Norge og norske eksperter fra industri, forskning og myndigheter deltatt i arbeidet til den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO med å lage standarder for CCS. Industri-aktører og myndigheter i land med CCS-aktiviteter har nytte av slike standarder. De sikrer større forutsigbarhet, reduserer kostnader i verdikjeden, og tetter gap i regelverk. Dermed blir det lettere for flere og mindre aktører å komme på banen.

For land som har kommet langt på CCS-feltet, bidrar dette arbeidet til å tette hull i regelverket, identifisere beste praksis, og sørger blant annet for at enhetlig dokumentasjon kan legges med kommersielle kontrakter. Og for land som mangler regelverk, kan ISO-standardene være med på å legge et godt grunnlag for etableringen av regelverk.

Norge spiller en aktiv rolle

Ingvild Ombudstvedt er leder for den norske ISO-komitéen som forhandler tekniske standarder knyttet til CO₂-fangst og lagring, samt CO2-EOR. Hun representerer også Norge som teknisk ekspert i de ulike arbeidsgruppene, som er dedikert til de ulike leddene i verdikjeden – fangst, transport, lager og EOR – og er med på å forhandle frem standarder, før de går rundt til avstemning i den norske og de internasjonale komiteene.

“Mitt arbeid handler også om prosjektledelse. Vi skal sørge for at alle deltagerland blir hørt. Standardene skal være bygget på konsensus i arbeidsgruppene, slik at det vi publiserer både representerer ‘top notch’ av vitenskap og teknologi, men også at materialet er fritt for patenterte rettigheter, juridiske hindre og andre type barrierer for bruk. Og da er det en forutsetning at alle er med”, forteller Ingvild Ombudstvedt.

ISO-kanalen representerer en sentral arena for å fremme norske interesser og norske erfaringer. Aktiv deltagelse er en effektiv måte å demonstrere hvor langt Norge har kommet på CCS-feltet. Erfaringer fra Sleipner og Snøhvit – men også de norske fullskala-prosjektene og regelverksutvikling, forskning og utvikling – har kommet godt frem.

“Så dette har vært en god plattform for norsk industri og alle andre aktører som har deltatt, til å kunne vise at Norge er verdensledende på CCS.”  

Viktig samarbeid

Ett viktig resultat som den norske komiteen har bidratt til, er publikasjon av tolv dokumenter, i form av standarder og tekniske rapporter. Publikasjonene ligger tilgjengelig på ISO sin hjemmeside. Der kan de lastes ned og kjøpes. I Norge kan de lastes ned og kjøpes på Standard Norge sin hjemmeside.

ISO-samarbeidet har også lagt til rette for videreutvikling av internasjonalt samarbeid og kunnskapsdeling. Fagmiljøer som laster ned standardene, får tilgang til kunnskapen. Gjennom forhandlingene og tilblivelsen av standardene og de tekniske rapportene foregår det også utstrakt kunnskapsutveksling mellom de ekspertene som deltar i arbeidsgruppene. Per i dag er 24 land involvert i arbeidet fra hele verden, fra hele verdikjeden og fra et bredt spekter av fagdisipliner og aktører.

“Jeg tror at felles standarder kan bidra til skape en sunn base for internasjonalt samarbeid”, sier Ingvild Ombudstvedt. “Aktørene kan bruke disse standardene til å sørge for at verdikjeden blir strømlinjeformet. Dermed spiller det ikke noen rolle om CO₂-volumene kommer fra Polen, Nederland eller Norge, fordi aktørene kan bruke de samme standardene gjennom hele verdikjeden.”

CLIMIT-støtte

Standard Norge og noen norske fageksperter har fått støtte fra CLIMIT til å delta i det internasjonale standardiseringsarbeidet.

“Vi har vært helt avhengig av dette økonomiske bidraget. Uten den hadde vi nok ikke hatt mulighet til å spille en såpass aktiv rolle som vi hadde ønsket. Men også fagstøtten fra CLIMIT har vært uvurderlig og bidratt til å gi de norske ekspertene en solid forankring her hjemme”, forteller Ingvild Ombudstvedt.

-For internasjonalt samarbeid innebærer også politikk, og til tider motstridende interesser mellom landene og aktørene som deltar. Det er imidlertid en felles intensjon og interesse om å skape noe og bidra til utbredelse av en global CCS-industri, noe som danner et godt utgangspunkt for forhandlingene.

CLIMIT bør derfor holde fast ved at det «ikke bare er en vei som fører til Rom».

Benedicte Solaas har vært medlem av programstyret i CLIMIT siden starten på 2022. Hun etterfulgte Hildegunn T. Blindheim som i fjor høst ble administrerende direktør i Offshore Norge, og lot Solaas overta sin stilling som direktør for klima og miljø i organisasjonen.

«Alle» vet at utslipp av CO₂ må håndteres

 – Som ferskt medlem i programstyret synes jeg det er veldig spennende å få kunne gå i dybden på problemstillinger som er helt avgjørende for at vi både nasjonalt og globalt når klimamålene. «Alle» vet at utslipp av CO₂ må håndteres, men engasjementet i CLIMIT gir både meg og den bransjen jeg representerer utrolig god innsikt i hvilke teknologier som kan og bør dyrkes for at vi faktisk får det til.

Solaas fremholder at sekretariatet i CLIMIT gjør et meget grundig arbeid med å forberede og forklare de mange prosjektsøknadene som kommer til behandling i programstyret.

– Det positive i denne sammenheng er å se hvor mange fagmiljøer i Norge som er engasjert i å finne løsninger på så vel tekniske som samfunnsmessige utfordringer med å fange, transportere og lagre CO₂ på best mulig måte. Det legges ned et formidabelt arbeid i å utforme gode søknader og å skaffe finansiering der ikke bare CLIMIT, men også industrien, bidrar. Diskusjonene rundt styrebordet er også svært opplysende og givende. CLIMIT-programmets organisering og innhold er dermed svært viktig for utviklingen av en mangfoldig CCS-industri i Norge.

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– I Offshore Norge har vi et eget forum for CCS der representanter for medlemsbedriftene deltar. Der arbeider vi hovedsakelig med regelverk og rammebetingelser for transport og lagring av CO₂. Vi vet at det stilles strenge krav til vår næring om å bidra til å nå klimamålene ved gradvis å skape en ny og fremtidsrettet energinæring på norsk sokkel, der håndtering av CO₂ er et sentralt element. Med dette utgangspunktet har vi særlig fokusert på løsninger for transport og lagring, der den ekspertisen olje- og gassindustrien besitter har vært betydningsfull for utviklingen av regler og rammeverk som ivaretar miljø og sikkerhet. Dette er ikke bare viktig for at Langskip-prosjektet får en vellykket sjøsetting, men også for fremtidige CCS-prosjekter.

­­– Men når oljebransjen har et strategisk klimamål om at utslippene skal halveres innen 2030 og til nær null i 2050, må vi jobbe med veldig mange ulike tiltak som bringer oss mot disse målene. Elektrifisering av deler av sokkelen er svært viktig, men det arbeides også med andre løsninger hvor fangst av CO₂ offshore er en av flere muligheter som blir vurdert.  

Hun er medlem i programstyret i CLIMIT

Benedicte Solaas (38) har mastergrad i statsvitenskap og internasjonale relasjoner fra University of Kent og Higher School of Economics i Moskva. Hun ble i fjor direktør for klima og miljø i Offshore Norge etter å ha hatt ulike stillinger i organisasjonen siden 2013. Tidligere har hun blant annet jobbet som rådgiver i næringsavdelingen i Nordland fylkeskommune og ved Nord-Norges Europakontor i Brussel. Gjennom hele yrkeskarrieren har energipolitikk, inkludert bl.a. håndtering av CO₂, vært et viktig arbeidsfelt for Solaas.

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– Det er å støtte opp under teknologiutvikling og forretningsmodeller som legger grunnlag for CCS på bred basis. Norske myndigheter har sammen med de industrielle partnerne investert mye i Langskip som er et fantastisk og banebrytende prosjekt. Men det er viktig at det også utvikles teknologi for andre og alternative løsninger for håndtering av CO₂, som grunnlag for en levedyktig og verdiskapende CCS-industri i mange år fremover. CLIMIT bør derfor holde fast ved at det «ikke bare er en vei som fører til Rom».

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling fremover – hvor er gapene?

–  Utover den generelle betraktningen jeg har gitt på forrige spørsmål, vil jeg som fortsatt nytt medlem i programstyret være litt forsiktig med å peke på helt bestemte teknologiområder som må dekkes fremover. Jeg vil lytte oppmerksomt til de anbefalingene som sekretariatet og meget kompetente styremedlemmer kommer med. Men at det er behov for CLIMIT-programmet også i de neste fem – ti årene er udiskutabelt.

Så altoppslukende er denne interessen blitt at den nylig avgåtte prosjektlederen i Oljedirektoratet fleiper med at hun har CCS på maten!

CLIMIT har bidratt godt

Eva Halland har vært medlem og nestleder i programstyret til CLIMIT siden 2013, og er dermed den rundt bordet med lengst tjenestetid.

– Det mest interessante med dette vervet har vært å kunne følge gode ideer fra forskning videre til demo-faser, og deretter har endt opp som viktige elementer i Langskip-CCS prosjektet. Hele denne store satsingen på fangst, transport og lagring av CO₂ har sitt utspring i det arbeidet som over mange år er lagt ned i FoU-miljøene og i fremragende teknologi-bedrifter. Det er rett og slett veldig spennende og gøy!

– Jeg er også veldig takknemlig for det styrearbeidet har gitt meg når det gjelder oversikt og innsikt i den mangfoldige innsatsen som både teknologiutviklere og leverandørbedrifter gjør for å realisere CCS som en komplett verdikjede. Den enorme kunnskaps- og teknologiutviklingen som har skjedd på området de siste årene er meget imponerende og som jeg tror CLIMIT har bidratt godt til.

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– Jeg har CCS på maten, svarer hun lattermild, og gir et eksempel:

– I det arbeidet jeg ledet i Oljedirektoratet med å få plass et CO2 Lagringsatlas for norsk sokkel og et norsk regelverk og rammeverk for transport og lagring av CO₂, var det utrolig betryggende å kunne henvende seg til kompetansemiljøer og få informative og velbegrunnede svar på alle spørsmål av betydning for utvikling av bestemmelser som ivaretar risiko, sikkerhet og miljø. Det gir meg også trygghet å kunne henvise til de sterke kunnskapsmiljøene vi har her i landet når jeg i rollen som konsulent får henvendelser både fra inn- og utland relatert til transport og lagring. Våre mange dyktige teknologiutviklere gjør meg ganske stolt.  

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– Det er å vise at karbonfangst og -lagring faktisk er mulig, og kan gjennomføres effektivt og sikkert. CLIMIT må bidra til å styrke forståelsen både her hjemme og i det internasjonale samfunnet om at CCS er nødvendig som del av arbeidet for å nå klimamålene. «Bygg heller flere vindmøller», sier noen, men de må bli forklart at både industrien og fossile energikilder må avkarboniseres for å bringe oss til og gjennom et grønt skifte i forvaltningen av vår felles klode.

Hun er nestleder i programstyret i CLIMIT

Eva Halland (67) er utdannet geolog fra Universitetet i Bergen og kom til Oljedirektoratet (OD) i 1984, hvor hun har hatt en rekke fag- og lederstillinger. Hun var prosjektleder for CCS og for utvikling av det norske CO₂ lagrings-atlaset. Halland sluttet i OD i juli i år og jobber nå i selskapet CarbonGeo Consulting med konsulentvirksomhet og styreverv som sine arbeidsområder. Hun er også prosjektleder for transport og lagring av CO₂ i medlemsorganisasjonen CCUS Norge. I sin karriere har hun hatt en rekke oppdrag relatert til CCS internasjonalt, blant annet i Sør-Afrika og i flere asiatiske land, og har også vært rådgiver for departementer og ministerier i vestlige land.

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling framover – hvor er gapene?

– Det vil være en utfordring for oss som styrer CLIMIT-programmet å kunne ha to tanker i hodet samtidig. I det korte bildet er det viktig å støtte opp om teknologiutvikling som gjør at vi raskt får på plass nye lisenser for lagring av CO₂. Dette krever mer erfaring med modellene som nå blir etablert, slik at kommende prosjekter blir enda mer effektive både med hensyn til kostnader og styring av risiko. I det litt lengre bildet er det viktig at vi bidrar til helt nye CCS-løsninger; løsninger de færreste har tenkt på ennå. Det innebærer at vi må dyrke innovasjon og skaperkraft med minst like stor intensitet som CLIMIT har gjort hittil.

– Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– CLIMIT må ta en rolle for å sikre at vi har teknologier som er effektive og sikre nok for CCS-prosjektene som nå er i støpeskjeen både i Norge og internasjonalt frem mot 2030. Vi må bidra til at kompetansemiljøene våre engasjerer seg i internasjonalt samarbeid. Jeg er overbevist om at det er i møtet mellom forskere og teknologer med ulike innfallsvinkler og tankesett vi får de mest innovative og beste løsningene.

Det sier leder for programstyret, Arvid Nøttveit. – Men selv om vi har kommet et godt stykke på vei, gjenstår mye utvikling av teknologier som blir nødvendige for å nå klimamålene.

Svært givende

Nøttveit har ledet programstyret i CLIMIT siden starten av 2019. – Jeg takket ja til vervet fordi jeg i ti år hadde jobbet med spørsmål relatert til forskning på håndtering av CO₂, blant annet som leder av forskningssenteret SUCCESS (FME-senter), som handlet om å utvikle bedre metoder for CO₂-lagring. Arbeidet i programstyret gir meg innsikt i og holder meg oppdatert på det som skjer på dette spennende forskningsfeltet både i Norge og internasjonalt, og er derfor svært givende.

CLIMIT-programmet er et samarbeid mellom Gassnova og Norges Forskningsråd, og har som mål å bidra til raskere realisering av karbonfangst og -lagring (CCS). CLIMIT omfatter Forskningsrådets støtteordning for forskning og utvikling (FoU-delen), og Gassnovas støtte til utvikling og demonstrasjon (Demo-delen). Gassnova har et overordnet koordineringsansvar og leder programsekretariatet. Programstyrets mandat er å behandle søknader for prosjekter i begge kategorier etter innstilling fra sekretariatet, og jevnlig å revidere programplanen for CLIMIT. Planen som angir rammer for hvilken type prosjekter som kan få støtte oppdateres normalt hvert annet år, men kan også bli endret hyppigere når det skjer innovasjoner som kan få betydning for hvordan CO₂ skal håndteres i fremtiden. I CLIMIT-Demo er det nå 79 aktive prosjekter som samlet mottar 402 millioner kroner i støtte, mens CLIMIT-FoU omfatter 50 prosjekter med et finansielt bidrag på 368 millioner kroner. Programstyret har ti medlemmer som møtes fem – seks ganger i året.

– Arbeidet består i å sette seg inn i og behandle prosjektsøknader basert på saksgrunnlag fra sekretariatet. Vi har også en viktig rolle med å se til at programmet blir oppdatert i forhold til forskning og utvikling på CO₂-feltet. Vi har for eksempel nylig vedtatt at prosjekter knyttet til produksjon av blått hydrogen også er søkbare. Utfordringen med denne måten å produsere hydrogen på, er at biproduktet er CO₂. Dette må fanges og lagres for at ikke produksjonen skal bidra til den globale oppvarmingen – og det krever mer forskning og utvikling av anvendelige teknologier.

Han leder programstyret i CLIMIT

Arvid Nøttveit (69) er strategisk rådgiver for energi i Norwegian Research Centre (NORCE) med hovedsete i Bergen, og var i 14 år administrerende direktør i forløperen Christian Michelsen Research. Han har lang erfaring fra olje- og gassindustriforskning, og fra ledelse av operativt arbeid innen boring, leting, feltutvikling og operasjoner så vel på norsk sokkel som internasjonalt. Nøttveit har doktorgrad i geovitenskap fra Universitetet i Bergen.

– Hvorfor er CLIMIT-programmet viktig for utviklingen av CCS-teknologi?

– Det er et spørsmål jeg har tenkt på lenge, og svaret knytter seg til utviklingen for CCS internasjonalt. For her må vi erkjenne at det både har vært oppturer og nedturer, der periodevis stor iver og engasjement for å gjøre CCS til en del av klimaløsningen ofte er blitt fulgt av stillstand. Mot dette har CLIMIT siden oppstarten i 2004 vært vedvarende og stabil; et fyrtårn for finansiering av viktig forskning. Norske myndigheters standhaftighet og tro på CCS har etter min oppfatning både hatt stor betydning for den ledende posisjonen vi i Norge har på teknologi for håndtering av CO₂, men også bidratt til utvikling i andre land – fordi mange av CLIMIT-prosjektene er sammensatt med internasjonale partnere.

– Det andre jeg vil peke på som gjør CLIMIT-programmet unikt er bredden i prosjektporteføljen. Programmet inneholder alt fra basal grunnforskning til industrinære prosjekter. Denne tilnærmingen, med det store kunnskapsgrunnlaget den har gitt, mener jeg har vært avgjørende for at vi nå kan realisere Langskip med to fullskala fangstprosjekter, transport og lagring av CO₂. Denne store norske satsingen ser vi nå også utløser langt større CCS-mobilisering internasjonalt.

– Hva tenker du på som de tre viktigste tiltakene i CLIMITs programplan?

– For det første er det viktig at vi klarer å bevare bredden i prosjektkategorier, fordi vi ennå er på et tidlig stadium i utviklingen av teknologier verdenssamfunnet trenger. CLIMIT bør også se CCS i sammenheng med andre teknologier på energiområdet som vil være viktige for det grønne skiftet. Endelig må vi være åpne for å inkludere teknologi-prosjekter som i utgangspunktet kan synes vanskelige å realisere i stort monn, for eksempel fangst av CO₂ direkte fra luft. Dette fordi en forutsetning for Paris-avtalens mål om maksimalt 1,5 – 2 graders global oppvarming, slik det nå ser ut, ikke bare er reduksjon i nåværende utslipp av klimagasser, men også det som kalles negative utslipp. CLIMIT må med andre ord også bidra til at det utvikles teknologier som aktivt fjerner CO₂ fra atmosfæren. 

– Hva bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling fremover – hvor er gapene?

– Vi må fortsatt bidra til prosjekter som har som mål å redusere kostnader ved bruk av de modne teknologiene som nå blir tatt i bruk, blant annet i Langskip-prosjektet, fordi dette er viktig for å realisere flere og kommersielle prosjekter uten, eller med begrenset, behov for statlig finansiering. Det er også viktig å skape teknologi for integrasjon av fangstanlegg i eksisterende, ofte kompakte, industrielle miljøer. For transport og lagring av CO₂ er teknologi for skalering et svært viktig tema. Northern Lights blir et flott demonstrasjonsanlegg, men skal målene til EU og IEA bli nådd må lagringskapasiteten veldig raskt økes hundre ganger det volumet Northern Lights vil kunne håndtere. For dette må det utvikles teknologi for mottak og lagring som gjør det mulig å innfri disse behovene innenfor kommersielle økonomiske rammer.

– Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– Jeg er opptatt av at CLIMIT kan og får lov til å spille en rolle også i årene som kommer. Det er viktig å understreke at selv om vi lykkes med Langskip, så vil det fortsatt være behov for nye teknologier for håndtering av CO₂ både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke bare et ansvar vi som nasjon må ta – med vår status og ledende posisjon på fagfeltet kan det også gi oss gode muligheter. Dette fordi vi gjennom EUs CETPartnership (tidligere ACT), kan lansere og få støtte til teknologiutvikling med delvis finansiering fra Horizon-programmet.

– Hva mener du må til for å utvikle og finansiere flere store norske fullskala-prosjekter i tillegg til Langskip?

– Det blir nok lenge til staten går inn med samme finansielle styrke som i Langskip for å realisere karbonfangst og -lagring i full skala. Industrien og næringslivet må med andre ord ta ansvar med mindre offentlig støtte. Ikke desto mindre mangler vi en ordning for å sikre utvikling og realisering av prosjekter som, med støtte fra CLIMIT og andre kilder, er ferdig utviklet på tegnebrettet. For å dekke dette gapet er det derfor behov for bedre samspill mellom aktører som Enova, Gassnova, Innovasjon Norge og Norges Forskningsråd. Det må legges en strategi for hvordan virkemiddelapparatet best kan bidra til at helt nødvendige og oppnåelige klimagevinster blir realisert.  

For å nå internasjonale klimamål må fangst og lagring av CO₂ tas i bruk i stor skala verden over. Teknologien for dette finnes, men det jobbes intenst med å utvikle billigere og mer effektiv teknologi.

Moving Bed Temperature Swing Adsorption

Rikard Blom fra SINTEF har ledet prosjektet EDeMoTec hvor en interessant prosess for CO₂-fangst er videreutviklet. Prosessen er mest kjent under sitt engelske navn, Moving Bed Temperature Swing Adsorption (MBTSA). Dette er en prosess hvor en eksosgass som inneholder CO₂ kommer i kontakt med faste stoffer, såkalte absorbenter, som kan binde seg til CO₂. I neste prosesstrinn varmes absorbenten opp slik at CO₂ slippes løs. Da kan man få ren CO₂ som kan gå til permanent CO₂-lagring. En av hovedutfordringene for MBTSA prosessen er å få til en høy renhet på den separerte CO₂ gassen.

En utfordring er å velge adsorbenter som både er effektive og stabile, og det er her Blom og hans team har oppnådd interessante resultater. Flere typer materialer er studert, og noen viser seg mer effektive og stabile enn andre. Sorbenter av typen MOF (Metal Organic Framwork) og Zeolitter har gitt svært lovende resultater.

En konkurransedyktig løsning

Gjennom EDeMoTec-prosjektet, finansiert av CLIMIT, har forskerne fått mulighet til å gjennomføre nødvendig prosessimuleringer og et omfattende testprogram. Resultatene viser at prosessen kan bli en konkurransedyktig løsning for CO₂-fangst fra for eksempel gasskraftverk og avfallsforbrenningsanlegg.

MBTSA-prosessen skal nå utvikles videre i Horisont 2020-prosjektet MOF4AIR. Richard Blom og hans team jobber også sammen med industriaktører for å optimalisere prosessen.

Fakta om prosjektet

Prosjektnummer: 267873

Prosjekttittel: Enabling technology for the Development of moving bed Temperature swing adsorption process for post combustion CO₂ capture

Prosjektleder: Richard Blom, SINTEF

Partnere: SINTEF, NTNU, SRI International

Periode: 2017-2022

Budsjett: 11,34 mill. kr.

Støtte fra Forskningsrådet gjennom CLIMIT-programmet: 10,75 mill. kr.